Jeg kastet loss fra Gyssestad ved Sandvika idag. Der begynner plassen på land etterhvert å bli stadig trangere etterhvert som det løftes opp båter. Jeg skjønner ikke det! Etter en kort sommer ( iår kanskje enda kortere enn normalt) har vi nå en fantastisk fin høst med sol og vind – og jeg har Sandspollen helt for meg selv. Jeg nyter det, men stusser over hvorfor de fleste nå setter båtene på land. Min anbefaling: Nyt vår fantastiske høst med båten!
Vet ikke om dette er mulig for min kjære Olivia, men når jeg nå bruker så mye av min tid på UDI for å få min kjære Zubeyde til Norge, synes jeg at det ville være fint samtidig å få Olivia registrert på delt statsborgerskap. Tar turen til den tyrkiske ambassaden på mandag.
Jeg har aldri tenkt på meg selv som fomlete – tvert imot synes jeg at jeg har rimelig god kontroll på koordinasjonen, men det må jo være lov å være uheldig. Det var datter Guro som ga meg attesten «fomlete». Har hun rett, er det jo en sjanseseilas jeg planlegger. Nei – det må være lov å være uheldig. Og så får jeg vel bare ta erfaringene med meg ut på havet. Der ute kan jeg ikke unnskylde meg med at det var et uhell eller mangel på konsentrasjon. Hvorfor jeg fikk det attesten av Guro?
Syklet ut til Sandvika og båten – ut på brygga – ned i vannet – med sykkel – med ryggsekk – i ryggsekk: mobiltelefon og mac. Fasiten ble dyr. Macen til 20 tusen full av saltvann og død mobil. Men det svir mest med at alle bildene mine ble våte. Har prøvd å skylle macen i ferskvann og satt den til tørk i 3 uker. Jo det er liv i den….og den kortslutter ikke, men ikke noe på skjermen. Hadde lovt datter Oda at hun skulle få overta macen når hun nå på høsten starter opp på fotoutdanning.
Satser på at jeg har gjort unna ufrivillige bad. Uansett blir det en påminnelse om at ting skjer fort og at man må tenke sikkerhet når man er i båt.
Mitt første innlegg i bloggen kunne kanskje forståes slik at jeg bare satt med drømmen. Men det er i så fall feil. Båten kjøpte jeg for ett år siden og mye har skjedd med den og meg siste året. For den som vil vite hva: (mer…)
Akkurat disse dager får seiltur være seiltur. Jeg kjenner mye mer på at min bestevenn Morten dør. Han fikk konstatert tykktarmskreft for 2 år siden. Morten har kjempet en heltemodig kamp siden da, men nå har både hodet og kroppen hans fått nok og han dør i disse dager. Morten er en typisk “gjører” som ordner opp, stiller opp og får til det meste – og så er han raus. Mange vil oppleve et stort hull etter Morten.
Salmen “Sorgen og gleden de vandrar tilsamman” har jeg aldri opplevd så sterkt som de siste dagene. Mortens datter Merete skulle gifte seg med sin Thomas i november. Dette var nok et mål Morten hadde, men dessverre ble det klart at han ikke ville nå det og kunne få følge henne opp kirkegulvet. Merete tok grep og sist mandag ble hun gift med sin Thomas på Hospiceavdelinga på Skedsmotun! Hun fikk oppleve at pappa klarte å gå de 5 planlagte metrene med henne opp til vielse. Gratulere Merete og gratulere Morten og Sidsel.
Forresten er Morten den eneste som var klar som mannskap på turen neste vår. Vi skulle seile sammen fra Oslo og ned til Middelhavet. Slik blir det nok ikke.
Denne bloggen er ment å giøre det mulig å følge meg på min seiltur – før og etter at jeg kaster loss. Jeg vet jo egentlig ikke hva jeg gir meg ut på! Jeg har lite seilerfaring, jeg har lite budsjett og jeg har ikke noe fast mannskap! Men jeg har drømmen. Og jeg tenker at når andre kan, må vel jeg også kunne.
